Besøk Oslo på grunn av: ZZ Pizza

De siste årene har Oslo virkelig hevet nivået på pizzautvalget sitt. ZZ Pizza er mitt nye favorittsted, og jeg tror kanskje det kan bli din også.

Pizzarestauranten holder til i gamlebyen i Oslo - nærmere bestemt St. Hallvardsgate 33, rett ved Fuglen Coffee Roasters.

 

I lokalet til et gammelt bilvaskeri lager de deilige pizzaer og spontangjæret sider gjennom merket Mold Sider. Vi tok bussen fra sentralbanestasjonen og var der etter noen få minutter. Der så vi en solid gjeng med folk som fylte benkene utenfor lokalet. Stemningen er upretensiøs og litt København-aktig. Folk smilte og hadde det tydeligvis bra.

Jeg bestilte “Bacon & Blåmugg”, som har Rørosrømme mozarella, pancetta, gorgonzola, Nidelven blå, karamellisert løkkompott og timian. Det er herlig ostete og fett, med en overraskende fin sødme fra løken og litt crispy umami fra pancettaen, som i praksis er urøkt bacon. Toppingen var skikkelig god den, og dette var favoritten av de tre vi smakte, men det er bunnen som er ZZ Pizza sin ZZ Topp.

Utgangspunktet er en surdeigstarter av Caputo-mel som kokkene startet med hjelp av rester fra siderproduksjonen. Med denne starteren kaldheves deigen i tre til fem dager før pizzaene stekes på 500 grader. Resultatet er deilig på smak, med en nydelig konsistens og store luftlommer. De brente flekkene bidrar smaksmessig litt på samme måte som humle bidrar med bitterhet i en IPA eller røstet malt bidrar med brente smaker i en imperial stout. Det gir en skarphet som hjelper å balansere alt fettet. Ja takk til brente flekker!

Pizza nummer to var “Chilicheese”, med tomatsaus, røkt mozarella, taleggio, västerbottenost og calabrisk chili. Igjen mye god ostesmak, men voldsom chilismak som kan bli i meste laget for noen. Det hjelper å ha noen glass med vin og sider stående, så får kjeften litt tid på å roe seg mellom munnfullene.

Drikkemenyen har naturligvis sider fra Mold Sider, samt produsenter som Fruktstereo, veldig enkle øl og et fint utvalg av tradisjonelle viner og de mer i retning naturvin. Vi gikk for et par morsomme tørre, men fruktige og litt funky sidere og en fin og fruktig Gamay fra Jean-François Debourg som hadde akkurat nok struktur til å spille på lag med pizzaene vi hadde bestilt.

Et ungdommelig lokale med samme Turtles-figurene som jeg samlet på selv en gang for veldig lenge siden. Så vidt jeg kunne se var pizzaovnen ganske vanlig på utseende og et bevis på at man ikke må ha en vedfyrt italiensk ovn med små italienske fliser på for å lage veldig god napolitansk-inspirert pizza.

Vi avsluttet besøket med en soppepizza med Rørosrømme, shiitakesopp, aromasopp, taleggio, parmesan og kruspersille. Her var smakene mer subtile, som det pleier å være på hvite pizzaer. Soppene ble i alle fall ikke overdøvet og smakene vil nok passe bra til en del av det lysere utvalget av drikkemenyen. Godt, men minst favoritt av de tre.

Søtmomsene kan prøver seg på en dessertpizza, men jeg er ikke voldsomt begeistret over konseptet. Kanskje neste gang!